Mitt navn er Fibromyalgi. Jeg er en uskyldig kronisk sykdom og jeg er nå din følgesvenn for livet. Andre rundt deg kan ikke se eller høre meg, men DIN kropp kan kjenne meg. Jeg kan angripe deg hvor, når og hvordan jeg vil. Jeg kan gi deg voldsomme smerter eller, om jeg er i godt humør, gi deg verk overalt.
Jeg minnes når du og Energi sprang omkring sammen og hadde det kult. Jeg tok Energien fra deg og ga deg tretthet og smerte isteden. Forsøk å ha det kult nå. Jeg tok også den Gode Søvnen fra deg og ga deg fibro-tåke i stedet. Jeg kan få deg til å skjelve i kroppen, eller få deg til å fryse eller svette mens alle andre kjenner behag. Ja visst ja, jeg kan få deg til å kjenne angst og depresjon også. Om du har planlagt noe eller ser fram til en spennende dag, så kan jeg ta det fra deg også. Du ba ikke om å få meg, jeg valgte deg av ulike grunner, for eksempel det viruset du ble kvitt, eller kanskje det var bilulykken eller kanskje det var årene med ydmykelse og traume? Men uansett grunn, så er jeg kommet for å bli hos DEG.
Jeg hører at du tenker å gå til lege som kan ta livet av meg. Jeg ler så jeg hikster. Forsøk du bare. Du kommer til å bli nødt til å gå til mange leger før du finner noen som kan hjelpe deg på en effektiv måte. Du kommer til å bli satt på smertestillende, sovepiller, energipiller, få beskjed om at du lider av angst og depresjon, anbefalt å prøve TNS, bli massert, få beskjed om at “om du sover og trener regelmessig kommer jeg til å forsvinne”, få beskjed om å tenke positivt, bli ydmyker, bli bedt om å ta deg sammen, og VERST AV ALT, aldri bli tatt på alvor om hvordan du kjenner deg, når du klager til legen om hvor utmattende livet er hver dag. Din familie, dine venner og dine arbeidskamerater kommer alle til å høre på deg hel til de blir lei av å høre om hvordan jeg får deg og om hvilken utmattende sykdom jeg er. En del av dem kommer til å si ting som “Å du har bare en dårlig dag” eller “jaja, tenk på at du ikke kan gjøre ting du kunne for 20 ÅR siden”, uten å høre at du faktisk sa 20 DAGER siden, en del kommer til å prate bak ryggen på deg, mens du sakte kjenner at du holder på å miste verdigheten i dine forsøk på å få dem til å forstå. Spesielt når du er i diskusjon med et “normalt” menneske og har glemt hva det var du skulle si… (jeg skulle ønske jeg kunne holde denne delen hemmelig, men jeg antar at du alt har funnet det ut). Den eneste plass du kan få forståelse fra, angående meg, er fra ANDRE MED FIBROMYALGI.
Ærbødisk hilsen fra DIN Usynlige følgesvenn og Kroniske Sykdom.
Stolt klem fra FIBROMONSTERET som bor i din kropp.
- Ukjent-
Syns denne beskriver det så bra, på en litt “morsom” måte
Bare og kopiere – er ikke jeg som har skrevet dette..
