Julegaven til vår lille Wilma, en liten myk og god englebamse.
Julen er en høytid full av familie. Familesamvær og familefellesskap. I disse førjulsdager sitter det mange mennesker rundt omkring som nå skal feire jul uten den ene lille. Familier som lever med en sorg, et savn, et tomrom. Familier som har måttet skape om virkeligheten sin på ny. Skape et annet liv enn det de hadde drømt om, trodd på, håpet på. Om det er ett år, to år, eller 30 år siden de mistet dette barnet, har de fortsatt et barn for lite, og vil alltid ha det.
I vårt samfunn er sorg en så privat ting at den kan bidra til å øke avstanden mellom mennesker. Et paradoks igrunnen, når den som sørger kanskje befinner seg i sitt livs mest krevende situasjon, og mer enn noengang trenger nærhet og omtanke fra andre. Vi er så redde for å trenge oss på. Redde for å såre. Redde for å rippe opp i noe. Som om noe er glemt? En mamma glemmer jo ikke barnet sitt fordi om det ikke lever lenger? Eller fordi om ingen andre nevner det?
Jeg får iblant henvendelser fra lesere som kjenner noen som har mistet et barn og som føler seg usikre på hva de skal gjøre, eller hva de kan eller ikke kan si. Nå er det jo ikke slik at sorg og følelsene rundt den er universelle, men jeg velger likevel å dele noen av mine tanker rundt dette. Gjennom kontakten med andre i samme situasjon som meg har jeg vel også en opplevelse av at vi igrunnen ikke opplever dette så veldig ulikt heller.
Det er nok flere av dere lesere som vil treffe noen nå i julen, noen som mangler den ene lille. Det kan være vanskelig å vite hva man gjør da, hva man skal si. Nevner man barnet eller ikke? Det finnes ikke så mange sosiale spilleregler i en slik situasjon, ikke så mye skikk-og-bruk å støtte seg til. Man blir så lett usikker. Small-talk over smultringene om vedkommendes døde barn er vel ikke akkurat den enkleste samtalen å ønske seg til jul heller.
Men så er det jo slik da, at livet ikke bestandig blir slik man hadde ønsket seg. Vi som har mistet, vi ønsker jo ikke å være i denne situasjonen vi heller. Men vi kan ikke velge det bort.
Det er ikke bestandig like enkelt å snakke om Wilma. Fordi jeg akkurat da var et helt annet sted enn inne i sorgen (man sitter jo ikke med rødkantede øyne hele tiden). Andre ganger er det veldig lett. Likevel kjennes det godt, at noen våger å vise at de husker. At de et øyeblikk har henne med i tankene sine. At de viser at de ser oss som en familie på fem. Og det betyr så utrolig mye. Det er jo dette vi har. De små øyeblikkene da vi kjenner at dette barnet vårt også teller med. At det kan nevnes og tenkes på også av andre, som hverken fikk møte henne eller kjenne henne slik som vi. Selv om en kommentar kanskje bringer meg litt ut av fatning et øyeblikk, selv om jeg kanskje skulle felle en tåre, så er det godt. Og tåren er gjerne fordi jeg blir glad.
Jeg håper at disse tankene kan være et grunnlag for at du som er usikker i møtet med mennesker i sorg kan finne ut hva som er riktig for akkurat deg å gjøre. Det er vel en av grunnene til at jeg velger å skrive disse svært personlige innleggene- fordi jeg får så mange tilbakemeldinger på at de for noen betyr noe.
Og til dere der ute, som skal feire jul med savnet etter et lite barn i hjertet sender jeg den største klemmen ♥.
Flere innlegg rundt temaet å miste et barn finnes under etikettene Wilma og Sorg oppe til høyre.
Sol, varme, deilig mat, god tid til hverandre og veeeldig rolige dager…i tre hele uker, så herlig! 
