Interiørblogger i Norge

Ja, da er årets Hellastur tilbakelagt, og jeg er hjemme i gamlelandet igjen. Kom tilbake i går ettermiddag, og innrømmer gjerne at det ikke var bare “stas”…!! Etter to uker under solen og med temperaturer på 30+ hele døgnet, var det kaldt å komme hjem til Norge igjen. Spesielt kommer jeg til å savne de fantastisk flotte kveldene – varme og gode, som vi aldri får

Har hatt en flott ferie, og har fått se og oppleve masse. Spesielt var turen Spinalonga via Agios Nikolas og Plaka en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

De fleste av dere kjenner kanskje til boken “Øya” som omhandler livet på en leprakoloni – livet på Spinalonga.

Så langt tilbake som i 1579 bygde venetianerne et stort fort på øya på ruinene av et gammelt akropolis. Venetianerne beholdt kontrollen over øya også etter at resten av Kreta falt i osmanske hender i 1669. Etter fallet av Candia i 1669 var dette fortet et av tre gjenværende fort som skulle forsvare sjøveien mot Øst-Middelhavet. Tyrkerne angrep Spinalonga i 1715 og overtok øya. Etter dette avtok viktigheten av det gamle fortet, og øya ble etterhvert helt forlatt.

I 1903 bestemte den greske stat at alle spedalske i hele landet skulle plasseres på Spinalonga, isolert fra resten av befolkningen. De spedalske skapte sitt eget samfunn, med kirker, skole, kafeer, butikker og sykehus. De bygde sine egne boliger i det gamle fortet.

Det var ikke forbudt for friske mennesker å gå i land på Spinalonga, men det fantes regler om hvordan de skulle forholde seg der. Ingen omfavning, og de skulle ikke spise ved samme bord.

Det ble i alt ført ut 760 mennesker som ble plassert på øya, og det ble født 36 barn her. Disse barna ble sendt inn til legesjekk på fastlandet, og dersom de var friske, ble de tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem eller hos slektninger.

De spedalske måtte leve her ute helt til 1957, over 50 år. Da var medisin og behandling blitt betraktelig bedre, og de ble plassert på sykehus i Aten. Spinalonga var den siste kolonien for

Nå er øya en stor turistattraksjon, som årlig tiltrekker seg 30 000 mennesker som reiser ut til øya for å se og bli fortalt hvordan livet var på Spinalonga. Det går daglige turistbåter fra byene Elounda (ca 15 minutters båttur) og Agios Nikolaos (ca. en times tur) (eller fra Plaka, hvor vi tok båten fra, ca 5 minutter).

Jeg må si at å vandre rundt på øyen med en så sterk historie som Spinalonga har, var en spesiell opplevelse som rørte ved meg. Med boken ferskt i minne, kunne jeg se for meg hvordan

Menneskene på øya følte seg helt klart utstøtt, men likevel fikk nok mange det faktisk bedre der enn de hadde det fra før. Lepra var en fryktet sykdom, men på Spinalonga skapte de sitt eget samfunn med likesinnede og kunne leve et bortimot “normalt” liv.

Mye av bebyggelsen på øya er ruiner som skriver seg langt, langt tilbake i tid, lenge før øya ble tilholdssted for de leprasyke.

Siden øya ikke har vært bebodd siden de spedalske forlot den i 1957, har også mye av den “nyere” bebyggelse forfalt og fremstår nå som ruiner, men i noen av husene kan man helt tydelig se for seg hvordan hjemmene deres har vært.

Her ser vi ned mot gravplassen på øya.

 Øya er omkranset av det mest fantastiske, turkisblåe havet jeg noen gang har sett!

En vinduslem som har gått av hengslene og spor etter det som engang har vært gardiner – et syn som dette fikk meg levende til å se for meg litt av livet på Spinalonga….

Det turkisblåe havet glitrer bak denne gamle døren

Øya bærer på en tragisk historie, men jeg kan likevel “se” at mye var bra for de som bodde der. Utsikten og det turkisblåe havet som omkranser øyen er ikke annet enn vakkert, og midt i alt det tragiske er jeg sikker på at i tillegg til samholdet som deres felles skjebne frembragte, var dette ting de spedalske satte stor pris på.

 Dette var litt fra min vandring gjennom Spinalongas gater og historie. Ferierer du noengang på Kreta, og har anledning til å besøke øya, så anbefaler jeg deg virkelig å ta turen, og for deg som enda ikke har lest boken “Øya” av Victoria Hislop, du

Etter ferieturen min, skynder jeg meg nå sakte tilbake til normalen igjen ;o) Vaskemaskinen har gått på “høygir”, litt ærender har blitt utført i løpet av dagen, og nå er jeg klar for helg. Gleder meg masse til å ta besøksrunder rundt til dere bloggvenner, og se alle de flotte innleggene dere har